A sugar addicts diary #1

God morgen og god Tirsdag!

La meg starte denne dagen med å gi meg selv ett lite spark bak. La meg få snakke litt om sukker, i form av godteri. Og da vil jeg ha meg frabedt fra kommentarer som "For DU trenger jo å bekymre deg for det" og "Du som er så lita og tynn kan vel spise hva du vil".

Å kunne spise hva man vil fordi man er spinkel og har tildels god forbrenning er først og fremst en myte. Vi alle kan velge å spise hva vi vil, det er ikke en fordel som er unnet de tynne i samfunnet. Vi trenger de samme riktige byggeklossene, og blir like påvirket av feil næring. Forskjellen er utgangspunktet, hva vi spiser er likevel et ett valg. Derfor undrer jeg fælt på hvorfor denne kommentaren er så vanlig for meg å få? For meg så handler det ikke om å kunne spise hva jeg vil. Å leve på grandis og nudler hadde ikke gitt meg energi til å leve det livet jeg lever nå. Derfor der det viktig for meg å spise mat som gir kroppen min riktig energi, og som lar meg fungere optimalt. Jeg trives aller best når jeg får lov til å være den aktive personen som jeg er. 

Og det at jeg ikke trenger å bekymre meg for sukker er også tull. Jeg er ikke fritatt i fra påvirkningen sukker har bare fordi jeg er bygd slik som jeg er. Raffinert sukker er fortsatt raffinert sukker, uansett hvem det er som spiser det. I tillegg har jeg en familie som er belastet av livsstilsykdommer, og diabetes er den mest utbredte. Jeg vet at om jeg propper meg med sukker nå behøver det ikke ha noe utslag enda. Det trenger kanskje ikke komme før om tjue år, og da har jeg meg selv å takke. Jeg har sett hvordan diabetes påvirker flere kjære familiemedlemmer, og derfor velger jeg å være bevist på dette allerede nå.

Så ta alt dette og slå det sammen med det faktum at jeg føler meg totalt avhenging av sukker, så ser dere kanskje hvorfor dette er noe jeg bekymrer meg over. Jeg, jenta i gjengen som alltid har vært den med ståldisiplin over seg selv, er totalt avhenging av sukker.  Det går ikke en eneste dag uten at jeg får vann i munnen av å tenke på sjokolade, lakris, smågodter osv. Hodet forbinder nesten en hver situasjon med søtsaker, og håper på belønning. Når jeg et tørst tenker jeg på brus, og når jeg vil kose meg tenker jeg på søtsaker. Tung dag på jobb? Godteri. Filmkveld? Godteri. Ut på tur? Godteri. Energi etter trening? Godteri. Kjeder meg? Godteri. Det er som en feilkobling som ikke lar seg fikse. 

Når jeg prøver hardt å unngå søtsaker får jeg abstinenser, og jeg får ikke ro fra cravingsene før jeg spiser en brødskive med peanøttsmør og syltetøy. Og den pausen varer kanskje i 10 minutter. Og når jeg brister går jeg rett i grøften, spesielt på jobb om det er noe godteri tilgjengelig. "Jaja, allerede att en bit, da kan jeg bare ta flere". For å gjøre det enda verre, så er jeg en tygger. Jeg tygger alt, til og med drops. Da er det jo borte på et blunk. Jeg gjør alle de klassiske feilene, fordi jeg er avhengig. 

Jeg trenger å få koblet om hodet, og det er dessverre ikke gjort på ett blunk. Jeg må legge en slagplan på ett vis, og jobbe med det over tid. Først og fremst må jeg svi bort alle disse koblingene mot den søte belønning. Jeg må skape koblinger mot den næring- og energigivende belønninger. Jeg har innsett at jeg kan ikke bare kutte ut, jeg må erstatte. Og før jeg kan unne meg noe godt i ny og ne, må alle disse koblingene være fikset. Hvis ikke så er det tilbake til start. 

Ut denne måneden skal jeg fokusere på problemområdene. Jobb, etter trening, ute på shopping, hjemme foran tv'en. Jeg skal analysere meg selv, rett og slett. Og jeg skal prøve å beherske meg. Finne de værste fallgruvene og finne gode måter å håndtere cravings på. Rett og slett gjøre meg klar for August. For da har jeg besluttet at jeg skal klare 30 dager uten godteri. Først 10 dager, så 20 dager. Så 30. 

Og belønningen? Vel, frihet.