A late apology

Har du noen gang kjent det tomme suget? Det type sug som får det til å føle at det er et bunnløst hull ett eller annet sted? Ett hull med en intens stillhet. Smertefull stillhet. Stillhet fordi noen du er glad i ikke snakker til deg. 

Denne type smerte påførte jeg en jente en gang på ungdomskolen. Jeg kuttet henne gradvis ut. En blid og hyggelig jente som hadde tatt meg under armen da jeg kom til ny skole for noen klassetrinn siden. Jeg kuttet ikke henne ut fordi jeg ville vinne plass hos de populære jentene, men det var noe som fikk meg til å gjøre det. Og det var så himla dårlig gjort av meg. Og det syntes karma også. For stadig vekk kommer karma og biter meg i ræva. Og hver gang blir jeg brakt rett tilbake til disse øyeblikkene på ungdomskolen. 

Hver gang jeg møter denne jenta når jeg er hjemme hos mamma og pappa har jeg så lyst til å prate med henne. Si "hei husker du meg? Du, jeg er virkelig lei meg for at jeg sluttet å prate til deg på ungdomskolen. Jeg har virkelig ikke noen god forklaring på hvorfor, og jeg har over årene lært hva slags smerter jeg påførte deg den gang. Jeg beklager virkelig". For jeg var ung og dum, og hadde så innmari liten peiling på at karma hadde begynt å gro sine røtter alle rede da. 

Ett par år senere på videregående skole skulle det bli min tur. Men først rakk "gjengen" som jeg var med i å fryse ut en jente. Enda en jente for min del. Hvorfor? Gruppepress blir ikke riktig ord, men unge jenter som får en mening om noen rotter seg fort sammen og man lar seg drive med. Igjen sto karma der og så at jeg ikke hadde noen grunn til dette. Denne jenta har jeg aldri møtt igjen siden jeg flyttet i fra hjemplassen, jeg har absolutt ikke peiling på hvordan hun har det. Men jeg er ganske sikker på at jeg må ha påført henne smerte også. Denne gangen var vi flere. Enn å være så urettferdig mot en person....

Da midten av videregående kom sa en god god venninne til meg "du vil ikke være venn med meg", og uansett hva jeg prøvde å si til henne hjalp det ikke. Hun hadde besluttet at jeg ønsket å kutte henne ut. I stedet ble det henne som kuttet meg ut, brått og brutalt. Det var en vond tid og jeg hadde det fryktelig vondt. Og det var førte gangen jeg innså hva jeg hadde vært med på å gjøre mot to andre jenter. Den usikkerheten, den tvilen som fulgte etter. Mange lange kvelder hvor jeg bare satt og lurte på hva som er galt med meg?

Det var vondt og utilgivelig den gang, men i voksen alder har jeg lært meg å tilgi. Vi var unge og dumme. Ja det høres lett ut som en unnskyldning, men det er ikke sånn ment. Jeg har innesluttet meg med at jeg kan ikke gå å bære nag i all evighet. Skulle jeg gjort det hadde jeg hatt mange mennesker som jeg ville gått rundt å hatet i evig tid. For det skulle skje flere ganger. Det holdt ikke med hun ene. Gang på gang skulle karma minne meg på hva jeg hadde gjort. 

Hver gang begynte tankene å rulle. Er det noe galt med meg? Er jeg unormal? Er jeg rar? Hva er det jeg gjør galt hver gang? Hvordan kan jeg forandre meg? 

Nå i de senere år har jeg akseptert at det er ikke alle mennesketyper man passer sammen med. Og det er ikke alle man er ment å holde kontakten med. Det gjør det uansett ikke mindre vondt, og spørsmålene vil rulle om igjen. For noen gang virker det som om folk har problemfrie vennskap, og at det faktisk er meg det er noe feil med. Er drama mellomnavnet mitt? Er det karma som fortsatt driver på å belærer meg om hva jeg gjorde i tenårene?

For hvorfor har jeg vært uvenn med de nærmeste vennene mine? Jeg har to nære og gode venninner som jeg begge var uvenn med i nesten ett år før vi fant tilbake til hverandre igjen. Det er så rart å tenke på. Jeg mener jo at vennskapet bare har blitt enda sterkere av det, men jeg synes fortsatt at det er fryktelig leit at det har skjedd... Det bare er en ring ett eller annet sted som må brytes.

Og jeg skal iallefall starte å bryte denne ringen med å si noe til disse jentene. Jeg har absolutt ikke peiling på om noen av dem leser denne bloggen, men uansett. Kjære jenter, jeg beklager virkelig for at jeg var ung og usikker og lot det gå utover dere. Ingen av dere fortjente å oppleve det jeg gjorde mot dere. Jeg har fått kjenne på hvordan det var å stå i andre enden. Og jeg håper dere kan tilgi meg, slik som jeg har tilgitt "mine" ditchere. Jeg håper dere har det bra.