tirsdag, juli 28, 2015

Late night dwelling

Jeg har begynt å legge merke til at kveldene er mørkere. Månen har begynt å lyse igjen, i stedet for å være ett hvitt dust avtrykk på himmelen. Det er da jeg begynner å tenke på livet, mitt liv, og hvor det går hen. Hvordan jeg før jaktet på å bli noe, mens jeg nå har stoppet opp. Jeg har begynt å forstå at mangelen på fremgang som jeg føler kommer av at jeg ikke har de samme apparatene til å måle fremgang med. Skole og studie sørget for at det var fremgang. Og jeg må si at jeg savner fremgang av den typen.




Jeg er lykkelig i den jobben jeg har, og jeg er i et lykkelig forhold. Likevel føler jeg at jeg står i ro. Dette har jeg vel nevnt før. Jeg synes det er en så rar følelse å ha. Jeg leser om folk i avisene som lever ut drømmene sine ett eller annet sted i verden, mens jeg står i ro. Jeg vil også stå for noe, kjempe for noe, brenne hardt for noe og oppnå noe. Det er bare så vanskelig å finne ut hva. Og hvordan. Jeg drømmer om å bli god i noe og anerkjent for det. Ikke berømt, anerkjent.

Jeg vil ikke være hun der som tok bachelor i interiør design mens om ikke jobber med det. Jeg føler jeg gir opp, jeg bare lar være. For finnes det andre måter å være designer på enn å være en som kan å selge seg selv? Finnes det sjenerte designere? Er det mulig at jeg vil være noe som personligheten min ikke klarer å akseptere. Eller har jeg virkelig tatt ett så langt steg utenfor komfortsonen?


Det fascinerer meg at folk vet hva de drømmer om, men jeg ikke har en fjerneste anelse. Alt jeg har er noe. Noe noe noe. Jeg er lykkelig, men jeg mangler noe. Noe å brenne for. Noe.

Jeg har altid følt behovet for å designe noe, og identifiserte derfor meg selv som en designer. Jeg viste alltid hva jeg skulle. Men så satte jeg spørsmålstegn ved det. Og mistet etterhvert behovet for å designe. Og jeg har ikke funnet noe som kan erstatte det. Det har blitt til NOE, noe abstrakt.

Og jeg har lurt på, om det er mulig at det behovet jeg kjente ikke var rettet mot interiør men noe annet?


1 kommentar:

  1. Hei, du "sier noe der", som det heter.. du mangler noe..?
    Unge dame eller jente... du har livet foran deg og de store drømmene, målene eller hva det nå kalles, (vi kaller det "drøm" her...) kommer sikkert for dagen en vakker dag.
    Sånn har sikkert alle å enhver hatt eller har det... I dagens digitale verden får en "alles" drøm(mer), særlig de som har gått i oppfyllelse, inn med teskje og suksessfaktoren er stor. Det vet media å dosere ut i mengder. Vi ønsker å bli som dem...
    Alle de som ikke har fått sin drøm til virkelighet hører vi derimot mindre om og det vil jeg påstå gjelder de aller fleste av oss. MEN er vi ulykkelig for det ..? Kanskje er vi mer fornøyd/lykkelig enn de som kjemper/kjempet et helt liv for å oppnå en drøm?
    Hvorfor..? Jo, fordi vi alle lever vårt eget liv... det kan ikke være greitå leve et liv som er basert på andres suksessfaktor/premisser.. eller det som du selv skriver..; - " ... være noe som personligheten min ikke klarer å akseptere."
    "Ikke alt ligger for alle" og dermed vil det ikke bli suksessrike personer av oss alle.. eller vent... hva er egentlig suksess...? Det kan du selv bestemme, jo...!!

    Du har en jobb idag og håper de som ansatte deg setter pris på jobben du gjør.. og da er du blitt anerkjent... om ikke i byen/kommunen/fylket /landet/verden, men anerkjent...
    Spør de rundt deg om de egentlig jobber med det de er utannet som/drømte å jobbe med.. Noen vil sikkert svare at jo, det ble som planlagt, men var det en "drøm"..?

    Ta meg selv... jeg drømte ikke direkte om det, men jeg skulle bli teletekniker.. Kom inn på skole i Trømsø, men på den tiden(ehhh, i 1970 ) var det ikke bare å velge å dra dit før man hadde fått seg et sted å bo... så innen jeg fikk en boplass i Tromsø, ble det startet en yrkesskoleklasse(YS) innen jern/metall-faget i Glomfjord... Saken var enkel for de som "bestemte"... gutten skulle begynne i Glomfjord.. alt i Tromsø ble lagt på is.. Ble en "drøm" knust... tja, vet ikke..!
    Ferdig med YS, ble de å spørre om sommerjobb på "Hydro".. som nesten var 'ett sikkerstikk' å regne da pappa jobba der..
    Fikk éi ukes jobb i pakkeriet hvor en lempa 50-kilos-sekker med gjødsel til en så "mannen med ljåen" og var dødssliten etter ferdig 8 timers skift... uka gikk og ettersom han på personalkontoret hadde sagt at "hørte jeg ikke noe fra ham før uka var gått, skulle jeg møte på videre på jobb".. så møtte jeg opp neste dagskift.
    Så, etter 3 uker i lastinga, kom en rørslig kar bort til meg og sa han hadde hørt rykter om at jeg hadde YS(jern/metall)... og han trengte en mekaniker... og med det var min "drøm" om å bli tele-tekniker knust ... eller retter sagt; - jeg hadde glemt den "drømmen"... og jeg ble Hydro-arbeider i 28 år!!!
    De siste årene ble det en del datarelaterte-jobber og det interreserte meg såpass at jeg tok en del kurs og fikk jobbe mye med dette de siste årene der. Som digresjon; Er takknemlig for alle årene der med en god arbeidsplass og gode kollegaer/venner..

    Men til Tromsø kom jeg iallefall, selv om å flytte til kalde NORD ikke var en drøm!! Men kjærligheta førte meg dit opp(eller hit for jeg bor her oppe fortsatt) og etter et års dataskole fikk jeg (kontor-)jobb ved NAV Hjelpemiddelsentral i Tromsø som driftsansvarlig, en jobb jeg trivdes i. Som utpreget praktiker/handy-man(sjølskryt) var det heller ikke en "drøm" å bli "kontor-rotte", men sånn ble det nå. Etter 15 år der ble jeg det jeg er blitt nå og det har vært min aller største og ekte drøm i mange år å kunne bli...PENSJONIST.

    Vel, dette hjelper deg sikkert ikke på din søken etter noe å brenne for... DET tror jeg vil komme av seg selv.. men selvsagt kan du drømme om en stor designer-karriere... det er helt lov og det forundrer meg ikke om du får det til...
    Men ikke la fraværet av suksess eller andres såkalte "suksess"... ødelegge kreativiteten og gleden i livet DITT.

    SvarSlett

Gjerne legg igjen en kommentar her! ;)