All I want to do is to RUN

God morgen! Jeg tenkte at jeg kunne fortelle litt om denne løpinga som jeg ikke kan gjøre. Men først og fremst, hvorfor løping? Det har jeg faktisk ikke helt svaret på. Det var treningsformen jeg fant og likte andre året på videregående. Det var da jeg begynte å trene og løpe ofte. Jeg satte musikk i ørene og gikk ut døra og løp en times tid, og det var befriende.

 

Da jeg etter to år flyttet til Trondheim implementerte jeg et par økter med yoga og en sjelden økt med styrke, men i hovedsak var det løping jeg gjorde. Jeg løp mye i oppoverbakker, oppover persaunveien spesielt, og hadde først første pause oppå toppen. Etterhvert hadde jeg ikke pause i det hele tatt. Jeg løp ikke så fort i gjennomsnittet, men jeg hadde utholdenhet som fy. 

Men etter hvert begynte den faste timeslange løypa mi å bli for kort. Jeg løp den på under en time, og måtte stadig vekk forlenge den. Løypa ble lengre og lengre etter hvert som jeg ble raskere. Og jeg løp i all slags vær. Jeg løp på brennhete sommerdager, i pissregn om høsten og i snøstorm og 16 minusgrader. Selvfølgelig var ikke bitende kald luft så godt å få ned i lungene, men det var bare å kle seg etter været. De kaldeste vinterdagene tok jeg på meg en hals og dro opp over munnen, for løpe skulle jeg uansett.

Det er som om når du skrur på høy musikk hjemme og rydder i klesskapet, tar oppvask eller svinger deg en runde med moppen og lar tankene fly. Eller når du gjør det du virkeleig elsker og havner i en boble der tid og folk rundt deg forsvinner. Det er du, musikken og løpeprestasjonene som gjelder.

Og så kom tiden da jeg følte jeg så ut som en A. Jeg hadde fine faste bein, men overkroppen var slapp. Dermed begynte jeg meg styrketrening i for av kroppsvektsøvelser. Og gjerne yoga og pilates. Jeg løp forstatt 1-2 ganger i uken. Dette var mitt beste treningsår noen sinne. Men så skulle jeg over dammen å studere sistet året på bacheloren min i england. Og her forsvant treningsrutinene helt. Å være student med alt av lesestoff på enkelsk var tidskrevende. De første ukene hadde jeg kraftig hodepine dagen lang. Etterhvert som ting ble litt lettere prøvde jeg å få tid til en og annen treningsøkt, men du har ikke akkurat så mye tid til overs når du er på siste året. Så jeg gikk fra å ha det beste treningsåret og formen til det værste. 

Bedre ble det ikke da jeg kom hjem heller. Jeg prøvde, men all jobbsøkingeng og den negative kroppsformen som kom av å surre hjemme og ikke vite om jeg hadde råd til å bli i trondheim eller ikke, tok all energien i fra meg. Jeg sank langt ned. Og da jeg fikk min første jobb ble ikke trening en prioritet. Jeg måtte prioritere å få meg selv på bena igjen, få energien til de hverdagslige gjøremålene. Jeg var så sliten da jeg kom hjem fra jobb at å lage middag eller ta oppvask var et ork å få til. 

Jeg begynte etter hvert å trene litt smått, en økt her og en økt der. Men det tok flere måneder før jeg klate å få noe hjevn rytme. Jeg begynte å bli med gubben når han skulle til 3T for å trene, og det hjalp å ha han som en dra kraft. Litt etter litt kom energien tilbake igjen, og det er først nå de siste ukene jeg endelig føler at jeg klarer å få til 3-4 treningsøkter per uke igjen. 

Så med energien tilbake igjen bestemte jeg meg i Januar for at jeg måtte ta opp løpingen igjen. Jeg satte meg som mål å skulle komme meg i form til å løpe halvmarathon til høsten. De første intervall øktene med 4x4 gikk høvelig bra, og det føltes så herlig å gjøre en innsats for løpeformen igjen. Men så kom det. Dagen etter en løpeøkt var det fryktelig ubehagelig å gå ned trappen. Dag to etter løping var det nesten like ubehagelig å gå opp trappa også. Etter ett par løpeøkter til hvor ubehag gikk over til dirkete smerter og vanskeligheter å få høyreben ned trappa skjønte jeg at dette var noe som ikke bare kom til å gå over av seg selv.

Så jeg tok tak i det og kom meg til legen. Før jeg dro til legen testet jeg om jeg fikk vondt ved sykkling, gå turer eller ved en økt på elipsemaskin, men nei, det var kun løpingen. Det er belastning som kun oppstår under løping som utløser det. Og ut i fra forklaringen min mistenker legen min noe, men vi ble enige om å ta MR for å utelukke andre ting det kunne være. Har jeg det legen min misstenker, kan jeg legge løping og halvmarathon på hylla. For da er det snakk om veldig lang rehabiliterings tid.  Imorgen kveld skal jeg til MR, og jeg er spent på om det er noe synlig galt med kneet eller ikke. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil at resultatet skal være. Er det snakk om rehabilitering i form av trening og øvelser jeg kan gjøre er det en ting. Minuset er bare om det vil ta veldig lang tid. Men hva om det er noe som kun en operasjon kan fikse? Er det verdt å operere kneet om jeg kun får vondt etter å ha løpt? Jeg er helt fint ellers. Litt ubehag på jobb, men ikke av samme karakter eller type. Og jeg har en jobb som sliter veldig på knærne. Og det er ikke altid at jeg i farten på jobb husker å løfte, bære og flytte ting riktig. Og da kan en belastningskade fort oppstå. 

Det er altså mange tanker som surrer rundt i hodet mitt angående dette. Jeg vil så innmari løpe. Jeg savner det så utrolig mye. Etter MR vil det ta noen uker før jeg får svar, pluss at jeg må snakke med legen om det. Så det er lenge til jeg før løpt noe. Jeg må nesten bare bite i idet. Jeg får heldigvis ikke vondt under eller etter styrketrening, og jeg er veldig glad for det! 

- Vi snakkes